LIVETS DANS OG DANSERENS LIV – EN DRØFTING AV FORSTÅELSER AV DANSERALDER

Hilde Rustad

Abstract


NORSK SAMMENDRAG

Artikkelen undersøker alder og dans, det å bli eldre som utøvende dansekunstner, danseres pensjonsalder og årsaker til at mange dansere slutter som dansere i relativt ung alder. Den australske forskeren Elisabeth Schwaiger hevder i boka Aging, gender, embodiment and dance; finding a balance (2012) at det eksisterer en konservativ taus forståelse av at dansere forventes å slutte som sceniske utøvere før de fyller 40 år. Hensikten med artikkelen er å sette søkelys på profesjonell danseralder, og på en forståelse av danseralder, som på den ene siden synes som om den er tatt for gitt, og på den andre siden virker utdatert.  

Gjennom en hermeneutisk-fenomen ologisk tilnærming benytter forfatteren seg av skriftlige og muntlige kilder i form av publisert forskning, rapporter, avisartikler og uformelle samtaler knyttet til temaet samt egen levd erfaring som forskningsmateriale. Erfaringer fra Norge og Japan fokuseres. Kunnskaps bidraget med artikkelen er blant annet en artikulasjon av at hvordan den profesjonelle danserens alder forstås i Norge, og flere vestlige land, skiller seg ut og er ganske annerledes enn alminnelig forståelse av alder og generell pensjonsalder i samfunnet for øvrig. Artik kelen løfter også fram  danseralder forståelse som kulturrelatert, og at danser alder forstås annerledes i Norge og vestlige land, enn i Japan. 

PÅ ENGLISH ABSTRACT

This article investigates aging and dance, being a dancer and what it is like to become an older dancer, dancers’ retirement age, and the reasons why many dancers retire from the dancing profession when relatively young. The Australian dance researcher Elisabeth Schwaiger claims in her book Aging, gender, embodiment and dance; finding a balance (2012) that there is a conservative tacit understanding that dancers are expected to give up performing before they turn 40. The aim of this article is to focus on and question such a conservative understanding of dancer age, which on the one hand seems to be taken for granted, but which on the other hand seems to be outdated.

 

Through a hermeneutic-phenomenological approach the author utilizes written and oral sources such as relevant published research articles and reports, newspaper articles and informal conversations with dancers, as well as the author’s own lived experience, as research material.  The main knowledge contribution of the article is to articulate how understanding of the professional dancer age as understood in Norway, as well as in other Western countries, differs quite radically from the general understanding of age and expected retirement age in society. The article posits dance age understanding as culture relative and exemplifies how dance age is understood differently in Norway and Japan.

 

 


Full Text:

PDF


DOI: http://dx.doi.org/10.18862/ps.2017.301

Refbacks

  • There are currently no refbacks.


Creative Commons License
På Spissen is licensed under a Creative Commons Attribution 4.0 International License.