Norske samtidsdansutdanninger i spennet mellom modernisme og postmodernisme - tidligere dansestudenters refleksjoner over påvirkningen av en danseutdanning

Tone Pernille Østern

Abstract


Redaktør for artikkelen: Anders Rønningen, førsteamanuensis i musikkpedagogikk Høyskolen i Sørøst-Norge, rådgiver og forskningsansvarlig Norsk kulturskoleråd

 

Nøkkelbegreper: Høyere utdanning i dans, samtidsdans, dansepedagogikk, kroppslig læring, modernisme, postmodernisme, diskurs, narrativ analyse

 

Sammendrag

I denne artikkelen undersøker forfatteren tidligere studenters opplevelser ved fire samtidsdansrettede linjer innen høyere utdanning i Norge. Forfatteren gjør en tematisk narrativ analyse av opplevelsene og diskuterer disse diskurskritisk. Som analytiske linser brukes hovedsakelig forskjellene mellom et moderne og postmoderne estetisk og pedagogisk paradigme, samt kroppslig læring som dybdelæring. Som et resultat argumenter forfatteren for at den dansepedagogiske bevisstheten og artikulasjonen om egen undervisning ved norske danseutdanninger i moderne/samtidsdans i samtiden trenger å være høy. Dette fordi utdanningene arbeider med opplevende og formbare subjekter som skal utvikle kunstnerskap og/eller dansepedagogskap i en utdanning som fungerer som dybdelæring gjennom kroppslig læring.

 

Artikkelen er den andre av to som har blitt til gjennom initiativ fra Danseinformasjonen, nasjonalt informasjonssenter for dans i Norge. I samband med produksjon av en antologi om norsk dansekunst ønsket de seg en undersøkelse av norske danseutdanninger. Initiativet ledet til et forskningsprosjekt i regi av forfatteren. I prosjektet ble forskjellige aspekter ved norske samtidsdansutdanninger fokusert. Det framkommer gjennom intervjuene som ble foretatt i forskningsprosjektet at danseutdanningene har hatt en sterk påvirkning på dansernes liv, både profesjonelt og ut over det profesjonelle, for eksempel når det gjelder kroppsbilde og selvoppfatning. Forfatteren argumenterer for at dette har å gjøre med at læringsprosessene studentene går gjennom er kroppslige og fungerer som dybdelæring. Det studentene har opplevd, har de opplevd i og med kroppen, og det er også en grunn til at påvirkningen oppleves så sterk.

 

Menneskers opplevelser blir ikke til i et vakuum, men i situerte kontekster og mulighetsrom som er skapt diskursivt. I artikkelen tegne forfatteren konturene av det hun kaller studentenes opplevelsesrom, heller enn diskursanalysens typiske nedslagsfelt handlingsrom og motstand. Forfatteren peker på hvordan opplevelser de tidligere dansestudentene hadde, og hvordan de reflekterer rundt disse, kan forstås i relasjon til at de er sosialisert inn i ulike dansefaglige diskurser, moderne og postmoderne, som bryter og kolliderer både med hverandre og med verdier i den samtiden studentene lever i.

 

Avslutningsvis hevder forfatteren at siden påvirkningen av en danseutdanning (her i samtidsdans/moderne) er så kraftfull, bringer det også med seg stort ansvar for utdanningstilbydere. De opplevelsestemaer som analysen frambringer mener forfatteren generelt sett, selv om de ikke nødvendigvis kjennes igjen for den spesifikke student eller institusjon, har dansepedagogisk og kunstnerisk betydning og er verdt å diskutere i utviklingen av norske danseutdanninger i samtiden. 


Full Text:

PDF


DOI: http://dx.doi.org/10.18862/ps.2017.302

Refbacks

  • There are currently no refbacks.


Creative Commons License
På Spissen is licensed under a Creative Commons Attribution 4.0 International License.

ISSN: 2464-2258